at jeg går i spor
som andre før meg har tråkket opp
og at jeg er priviligert
som slipper å tråkke løypa selv
det er bare å følge sporet
og gli med
og likevel er det noe i meg
som protesterer
for hvordan kan jeg da vite
hvor jeg har gått
når mine spor bare smelter sammen
med de andres?
og hvordan kan jeg da vite
hvor jeg er på vei
når jeg bare går
der andre har lagt løypa?
Fant noen ord som passer godt her:
SvarSlettDet å ta en eksamen er å vandre i andre sine fotspor, men livserfaring er å sette fotspor der ingen har gått før.
Å, det var fint, Lise! Takk <3
SvarSlettNå har jeg sittet og lest mange av diktene dine jeg er IMPONERT! Du er UTROLIG god til å skrive. Dette diktet likte jeg spesielt godt! :-)
SvarSlett